Alternativmessene får mye kritikk fra etablert hold. Uheldigvis utsettes ikke økonomifaget for samme kritiske blikk.

Det er vanskelig å forklare ikke-økonomer hva økonomi- og finansfaget går ut på. Noen tror kanskje at det er studien av økonomien og finansmarkedene, men nobelprisvinner Tjalling Koopmans (1910-1985) avfeide i 1947 empiri som «målinger uten teori», et syn den langt mer toneangivende nobelprisvinneren Milton Friedman (1912-2006) fikk befestet ytterligere da han beskrev Chicago-skolen som en metode hvor man «i like stor grad forkaster fakta uten teori som teori uten fakta». Skepsisen til empirien er imidlertid fremtredende uansett hvilken hovedretning av økonomi- og finansfaget man ser på. Derfor har eksempelvis menneskers faktiske atferd vært utelatt fra fagets hovedretninger. Årsaken er åpenbar: «Matematikken er for vanskelig», skal Max Planck, grunnleggeren av kvantefysikken, ha sagt til John Maynard Keynes ved spørsmål om han hadde vurdert økonomifaget til fordel for fysikken.

Sannhet fremfor testbarhet

Økonomi- og finansfaget ser med andre ord ut til å ha valgt en vei hvor man har endt opp med «sanne, men ikke testbare forklaringer», for å bruke nobelprisvinneren Friedrich von Hayeks hyppig brukte referanse i kommunikasjonen med kollegaen Friedman. Et eksempel på en ikke testbar forklaring kan være kapitalverdimodellen (KVM). KVM har aldri forklart kapitalmarkedets utvikling over tid, men teorien er uangripelig fra et teoretisk ståsted fordi betingelsene hele modellen baserer seg på, aldri tilfredsstilles. Studenter må fortsatt gjennom KVM, og ikke fra et idéhistorisk ståsted, men som om man hadde med deskriptiv vitenskap å gjøre.

Friedmans uttalelse om at Chicago-skolen avfeier «teori uten fakta», er nok mest et spill for galleriet all den tid Chicagos Eugene Fama, som ofte regnes som grunnleggeren av hypotesen om effisiente markeder, aldri har villet forkaste denne hypotesen. I stedet har han og andre stadig bygd den ut fra en énfaktormodell (beta) til en modell hvor både selskapers størrelse og prising (value) inngår. Momentumeffekten har imidlertid aldri fått innpass i Famas flerfaktormodell fordi momentumeffekten ville rokket for mye ved hypotesens utgangspunkt.

Antakelsen om rasjonelle aktører er en kanskje bedre illustrasjon av et fag som er basert på ikke testbare forhold. I boken «Samfunnsøkonomi – En idéhistorie» fra 2006 skriver én av NHHs mest anerkjente professorer, Agnar Sandmo følgende:

«Det interessante med [Arrow-Debreu-] beviset var imidlertid at det viste at økonomer som arbeidet med generelle likevekstmodeller som var basert på «de vanlige forutsetningene», kunne ha god samvittighet når de stilltiende forutsatte at det eksisterte likevekt i modellen som de arbeidet med. Det generelle eksistensbeviset gjorde det overflødig å utarbeide eksistensbevis for mer spesielle modeller, så lenge disse modellene kunne betraktes som spesialtilfeller av den modellen som Arrow og Debreu hadde analysert.»

Dette utklippet kan virke sært og av liten interesse for menigmann, men skal man forstå mer av den mer dyptgående kritikken mot økonomifaget, må man litt ned i grøten. Poenget er at matematikeren Roy Radner 40 år tidligere, i 1968, kom med følgende advarsel om likevektsresultatene til økonomene:

«The Arrow-Debreu world is strained to the limit by the problem of choice of information. It breaks down completely in the face of limits on the ability of agents to compute optimal strategies. […] Unfortunately, the consumer is not in a position to compute his optimal amount of liquidity at any time since this would require the results of computations that are to be performed only in the future!»

Med andre ord har økonomenes stiliserte beregninger liten utsagnskraft hvis mennesket ikke har ubegrenset prosesseringskraft.

Når det gjelder finanskrisen fra 2007 til 2009, har vi nok en gang sett at modellene og samfunnet ikke var i stand til å takle uforutsette hendelser. Mange av modellene som finanssystemet og risikomodellene er basert på, ble imidlertid kritisert i en fagartikkel allerede i 1963 av matematikeren Benôit Mandelbrot, som kanskje er mest kjent for å ha grunnlagt fraktalgeometrien:

«It is my opinion that these facts warrant a radically new approach to the problem of price variation.»

Til tross for kritikk fra solid hold har økonomi- og finansfaget vist en nærmest utrolig evne til å stå klar av kritikken. Evnen til å slippe unna kritikk er imidlertid intet nytt i vitenskapsteorien, hvor denne typen «vitenskap» går under betegnelsen «degenererende vitenskapsprogram», som er kjent for mangel på fremgang eller at den tilsynelatende fremgangen utelukkende kommer til uttrykk gjennom et voksende nett av beskyttende teorier og hypoteser som ikke fører til nye innsikter.

Det er betimelig å spørre om sannheten har gått foran vitenskapen i økonomifaget.

Rosinen i pølsa

Du har kanskje lurt på hvorfor jeg ikke har kommet frem til ordvalget i overskriften hittil. Poenget er å etablere et ikke helt udokumentert inntrykk av at man skal være forsiktig med å gi økonomifaget for mye tillit all den tid mange av økonomifagets viktigste bakmenn neppe har spilt med helt åpne kort. Jeg skrev i forrige uke at man kan argumentere for at tillit kan bygges opp gjennom kompetanse, godhet og ærliget. Kompetanse har nok ikke vært mangelvare i økonomifaget (de kan regne, selv om de forholder seg til et begrepsapparat som fysikkfaget forlot ved inngangen til 1900-tallet), og spørsmålet om godhet blir det ikke plass til å behandle her (yppersteprestenes intensjoner kan ha vært bedre enn menighetens). Når det gjelder ærlighet, så begynner idéhistorien å bugne over av bidrag som dokumenterer at mange økonomer i beste fall har snakket med to tunger, se f.eks. denne lenken (som er ett av kapitlene i denne boken) og denne lenken.

Rosinen i pølsa for dem som har en følelse av at økonomifaget ikke bare har vært vitenskap uten agenda, kommer i Gregory Mankiws lærebok «Principles of economics». Harvard-økonomen har vært rådgiver for George W. Bush og skriver én av de mest kjente og benyttede lærebøkene i verden. Her skriver Mankiw til økonomistudentene at «ett av målene våre i denne boken er å forstå den usynlige hånds trolldom». Ordet trolldom går igjen i boken ved flere anledninger.

Tenk deg om professorene i fysikk hadde fortalt til studentene at de faglige resultatene skyldes usynlige krefters trolldom, uten å definere eller bruke tilstrekkelig med tid på disse sentrale ordene. Helt utenkelig på fysikkinstituttet, men ikke på fakultet for økonomi og finans. Kan det være at Mankiw gjerne bruker begreper som trolldom og den usynlige hånd fordi han dermed rydder veien for en systematisk indoktrinering av dem som ikke ser at de i realiteten sitter på en alternativmesse? Tanken er ikke ny, men ført i pennen av en ung, tidligere kollega av Mankiw, som foreleste på Harvard, se denne lenken.

Er du KISS-fan?

Personlig mener jeg at trolldommen og de usynlige kreftene som økonomene snakker om, kan være noe så enkelt som «medianens magi». Denne magien går ofte under navn som «wisdom of crowds», som til og med har fått en bok oppkalt etter seg. Poenget er ganske enkelt at når man er i situasjoner hvor det er om å gjøre å minimere feilgrepene (f.eks. estimatfeilen), så vil det – så fremt man ikke har spesiell innsikt i spørsmålet – lønne seg å høre på medianen. I en uniform fordeling, som når man trekker ut en tilfeldig lapp fra en hatt hvor de uendelig antall lappene er merket med et tilfeldig tall fra pluss til minus uendelig, skal man gjette hvilket nummer som ble trukket opp av hatten (uendelig kan byttes ut med X, dvs. et hvilket som helst tall over, la oss si 100, uten å endre på konklusjonen i forsøket). I en slik gjettekonkurranse, hvor det er om å gjøre å minimere estimatfeilen og hvor det ikke finnes kilder til dyktighet, vil deltakerne i gjettekonkurransen over tid ende på en plassering som i snitt tilsier den 50. prosentil; alle er like gode eller dårlige. Men hvis man bruker mediananslaget, vil man gjøre det bedre enn den 50. prosentil, helt uten trolldom. Matematikken bak trolldommen er at medianen aldri vil gjøre det dårligere enn den 50. prosentil, men i halvparten av tilfellene vil medianens plassering i gjettekonkurransen havne uniformt mellom den første og den 50. prosentil. 50 prosent mulitplisert med den 50. prosentil pluss 50 prosent multiplisert med den 25. prosentil gir en prosentil på 62,5. Med andre ord vil medianen over tid gjøre det bedre enn 62,5 prosent av konkurrentene. Min tidligere kollega i Storebrand, Enrique Ferrer, har for øvrig vist i datasimuleringer at tallmagien opptrer uavhengig av om man antar uniform fordeling eller normalfordeling.

Dette er magi man kan bruke i hverdagen (vent med å uttale deg til alle har sagt sitt, innhent informasjon og estimater fra kolleger før en beslutning tas, sjefer bør høre på sine ansatte etc.) og som naturligvis fungerer over tid (for samfunnet er det imidlertid viktig at ikke alle blir medianmagiens gratispassasjerer, for medianmatematikken gir de beste svarene når den kombineres med reell, verdifull informasjon).

Jeg har tidligere vist at det er nettopp dette resultatet, medianmagien, man kommer frem til når man måler amerikanske makroøkonomers evne til å slå konsensus (medianen). At det selvsagte ikke er åpenbart for økonomer, kom frem i et større DN-oppslag sommeren 2008. Da ble norske økonomers anslag målt mot medianen, i en undersøkelse jeg hadde gjort. Ingen brukte medianens magi som forklaring på hovedfunnet, og de som uttalte seg, falt for fristelsen å antyde at de kunne være bedre enn medianen likevel  – som implisitt betyr at de har dyktighet utover medianmagien. Så når jeg sier at den usynlige hånds trolldom kan være noe så enkelt som medianens matematikk, kan det godt være at dette er noe som professorer kan dokumentere at de har studert grundig når de leter langt nok nede i bokhaugen (jeg tviler), men sjeføkonomer er i alle fall ikke såpass bevisst på medianmatematikken at de umiddelbart ser den i en praktisk øvelse, jf. denne debatten.

Når man snakker med eller leser om folk som har brukt et helt liv på modeller, data og sammenhenger, så har jeg mest tillit til  dem som anbefaler KISS: Keep it simple, stupid! Derfor vil jeg ikke uten videre gi slipp på medianens enkle, men oversette matematikk. For det er kanskje når man glemmer det helt grunnleggende, at man begynner å gjøre de største feilene.

I gamle dager var liberalistiske økonomer mot monopoler. I dag er de for. Organisasjonenes størrelse er noe av det mest sentrale å ha en formening om i økonomifaget, og fagets presisjon understrekes av at den ene hovedretningen i faget gikk fra ett ytterpunkt (pro små selskaper) til et annet (monopoler er ok) i løpet av kort tid etter Den andre verdenskrig. Problemet med monopoler ut fra en KISS-tankegang er at medianmatematikken opphører; det finnes ingen median i et monopol og det går ikke an å måle på kontrollert vis hva de andre ville ha sagt og gjort hvis de fikk komme til uttrykk. Når man hele tiden har medianen i tankene, sier det en dessuten mye om hva man bør forsøke å unngå i meningsdannelsen og beslutningsprosessene. En del økonomer hevder imidlertid at konkurransens kraft er blant oss hele tiden og virker på monopolet som om det faktisk var konkurranse, og dermed er den usynlige kraftens trolldom gjeldende likevel.

Den usynlige hånds trolldom i praksis

La oss så se på noen resultater av den usynlige kraftens trolldom i løpet av de siste årene:

• => Det har aldri vært mer incentiver, bonuser og lederlønninger enn de siste ti årene, men aksjeavkastningen har sjelden vært svakere enn i samme periode.
• => Uttrykket shareholder value ble så smått gjengs på 1980-tallet og stadig mer populært utover på 1990-tallet frem til i dag. Den samme perioden er overrepresentert når det gjelder finanskriser og elendig investoravkastning. Til opplysning: Grunnleggeren av begrepet snudde eller nyanserte hva han egentlig legger i begrepet i mars 2009, se denne lenken.
• => Høye bonuser i næringslivet og finans spesielt forklares med at det er markedets dom, som økonomene lærer oss at vi ikke trenger å stille spørsmålstegn ved (trolldom, usynlig hånd). I år vil Goldman Sachs, Morgan Stanley og JP Morgan, som nøt godt av myndighetenes tiltak i 2008, betale 30 milliarder dollar i bonus, som er opp fra 27 milliarder i rekordåret 2007. Når man tror på trolldom og usynlige krefter, så stiller man heller ikke spørsmålet ved denne typen markedsbestemte løsninger.
• => Amerikanske finansinstitusjoner har til nå tapt mer enn en trillion dollar, som ifølge finansprofessor Nassim Nicholas Taleb er mer enn bransjen har tjent opp gjennom tidene. Obama-administrasjonen uttrykker nå frykt for at «talenter» vil forsvinne fra de selskapene som har fått støtte fra myndighetene, og at dette må hensyntas når man diskuterer lønnskutt. Dette må virkelig kalles nyheter for den som trodde at finanskrisen kunne bli en utløsende faktor for å nettopp drive samfunnets «talenter» fra én bransje til andre bransjer med større verdiskapende evne. Man må nok være økonom for å fullt ut skjønne slik dobbeltargumentasjon, som slukes av amerikanske myndigheter.
• => Samfunnet har aldri vært mer økonomisert enn i dag. Med økonomisert mener jeg at økonomer sitter i mange viktige stillinger i hele samfunnet og at de toneangivende økonomenes løsninger er innført i større grad enn noensinne. Utvetydige målinger indikerer likevel at trendveksten de siste årene har falt ned på et lavere nivå enn før. Kvakksalverloven ble i sin tid innført for å unngå at samfunnets borgere fikk en medisin som ikke var god nok eller regelrett farlig. Når man i fullt alvor snakker om trolldom og usynlige hender, selv etter åpenbar skjevfordeling av samfunnets verdiskaping, kan man spørre seg hvorfor så få bruker like sterke ord om økonomifaget som de gjør om alternativmessene. De frykter åpenbart ikke å bli gandet, men de er kanskje mer redd for å bli lyst i bann?

- Skikkelige markeder har ennå ikke blitt innført!

«When the facts change, I change my mind. What do you do, Sir», skal John Maynard Keynes ha sagt i sin tid. Da Berlin-muren falt i 1989, var det likevel noen sosialister som vemodig konkluderte med at «så blir det aldri skikkelig sosialisme i min tid». Samme holdning gjør seg gjeldende i dag blant noen økonomer, som for eksempel når førsteamanuensis Espen Sirnes ved Handelshøyskolen i Tromsø ser seg nødt til å skrive et helsides forsvarsskrift for økonomifaget i DN med tittelen «Markedet er effektivt», hvor han konkluderer slik: «Var det som skjedde [finanskrisen] i tråd med hypotesen om effektive markeder? Definitivt».

Den fortsatte mangelen på selvransakelse blant noen økonomer er imponerende når selveste Maestro, USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan, i oktober 2008 forklarte seg slik til kongressen: «Yes, I found a flaw […] That is precisely the reason I was shocked because I’d been going for 40 years or more with very considerable evidence that it was working exceptionally well.» Talebs kalkun antok dermed en skikkelse (se figure 1 i denne linken).

I en svarthvittverden blir det sikkert oppfattet som kjettersk av en økonom å stille spørsmålstegn ved økonomifagets innhold og virkning. Slik er det jo i religioner og miljøer med en sterk laugskultur. For å oppsummere når det gjelder hva jeg etterlyser, i stedet for trolldom og usynlige krefter, kan økonomiprofessor John Kays betimelige og lesverdige artikkel i Financial Times i forrige uke kaste lys over problemstillingen jeg er ute etter å få materialisert: Er du «pro business» eller «pro market», spør han. Mange gjør den feilen at de ikke er bevisste nok i begrepsbruken. Tankevekkende nok ble det for mye av det siste («pro market») og for lite av det første («pro business») i den tiden hvor økonomene sto sterkest i et idéhistorisk perspektiv.

Og er du fortsatt i tvil om hva jeg egentlig mener, så er mitt enkle råd at du alltid skal være skeptisk til folk som snakker om «trolldom» og «usynlige krefter», i alle fall hvis målgruppen er noe annet enn veldig små barn.