Mens aksjemarkedet har falt i løpet av det siste året, har norske statsobligasjoner gitt fenomenal avkastning. Til tross for enestående avkastning, er det liten oppmerksomhet om det faktum at få pengeplasseringer har gjort det bedre enn norske statsobligasjoner det siste året.

Norske statsobligasjoner får liten markedsføring. Slike verdipapirer trenger liten hjelp for å få hender å gå på ved nyemisjoner; den norske staten trenger strengt tatt ikke gjeldsfinansiering. I tillegg er det begrenset hva norske statsobligasjoner bringer inn av kurtasje. Derfor er det ikke overraskende at slike verdipapirer får liten oppmerksomhet.

I løpet av det siste året har den norske statsobligasjonen med lengst løpetid og durasjon gitt investorene en avkastning på mer enn 17 prosent. Til sammenlikning har norske aksjer representert ved OSEBX-indeksen falt nesten 14 prosent, mens SMB-indeksen OSESX har falt 22 prosent. I grafen nedenfor vises ettårsavkastningen i henholdsvis ST5X (statsobligasjoner med fem års snittdurasjon), den lengste norske statsobligasjonen og OSEBX.

En differanseavkastning på 30 til 40 prosent i løpet av et år burde være interessant for alle dem som forsøker å tjene penger på markedssvingninger, men jeg har til gode å treffe noen som snakker om gevinster fra handel i norske statsobligasjoner. Når det snakkes om avkastning i obligasjoner, synes praten og fokus å være på kredittobligasjoner med høy risiko for mislighold. En gjennomgang av ettårsavkastningen i tre høyrentefond med norsk fokus viser at det norske høyrentemarkedet i snitt har gitt en avkastning på 5,75 prosent; med andre ord har kredittavkastningen i Norge det siste året vært en tredel av avkastningen i de norske statsobligasjonene med lengst durasjon. Merk at det er null konkursrisiko i norske statsobligasjoner, mens det er mye høyere risiko for mislighold i en del av de obligasjonene som ligger i norske høyrentefond. Likevel sitter jeg med et inntrykk av at mange oppfatter det slik at kreditt har vært en gullkantet lavrisikoinvestering det siste året, mens man bør holde seg borte fra statsobligasjoner.

Årsaken til at en del er fornøyd med fem, seks prosent avkastning i norsk kreditt det siste året, mens de ikke bryr seg om avkastningen på over 17 prosent i norske statsobligasjoner, tror jeg har med forholdet til risiko å gjøre. På den ene siden er norske statsobligasjoner sikrere enn noe annet verdipapir. Hvis du kjøpte en norsk statsobligasjon med en effektiv rente på tre prosent, kunne du være helt sikker på at dette blir den årlige snittavkastningen din hvis du eier obligasjonen til utløpsdatoen. Hvis du selger den før utløp, kan investeringen gi deg et tap på grunn av durasjonsrisikoen hvis nivået på de lange statsrentene har steget etter at du kjøpte obligasjonen. Fordi statsrentene er så lave i Norge, tenker mange at oppsiden i rentenivået er mye høyere enn nedsiden. Hvis denne analysen er korrekt, er også nedsiden i prisen på norske statsobligasjoner med lang durasjon mye høyere enn oppsiden i prisen på disse obligasjonene. Gitt at oppside- vs. nedsideanalysen er korrekt, har men en høy risiko for tap hvis statsobligasjoner selges kort tid etter kjøp. Merk at denne analysen gjenspeiler en kortsiktig handelsmentalitet med liten tro på egne evner til å gjøre smarte handler på kort sikt, og ikke en langsiktig kjøp-og-hold-mentalitet; det er som nevnt null risiko i norske statsobligasjoner som holdes til utløp. Man kan altså argumentere for at norske statsobligasjoner ikke passer for kortsiktige folk med liten tro på egne evner til å gjøre smarte ting. Spørsmålet er om det ikke er langt flere folk i den gruppen som er kortsiktige og samtidig har tro på egne evner; overconfidence bias er som kjent en godt dokumentert menneskelig egenskap. Likevel er det altså nesten ingen utenom de store institusjonene som rører norske statsobligasjoner.

Det få er klar over, er at statsobligasjoner med lang durasjon (jo lengre, destor bedre) alltid har hatt en egenskap som gjør dem egnet i porteføljesammenheng. Aksjemarkedet er syklisk; det er ikke uten grunn at aksjemarkedet har blitt identifisert som en kort ledende indikator og derfor inngår i de fleste ledende indekser. Hvis noen har fått med seg at aksjemarkedet er en kort ledende indikator, er det nok færre som har fått med seg at også lange statsrenter er en god ledende indikator. Dette er elemenær syklisk analyse, men utgjør sjelden ryggraden i investeringsstrategien hos dem som tror at det finnes avkastningsøkende muligheter fra år til år i markedet. Ifølge syklisk empiri og teori har statsobligasjoner interessante diversifiseringsegenskaper når investoren trenger diversifiseringen som mest; når aksjer faller i verdi som følge av syklisk konjunktursvekkelse, kan man anta at statsobligasjoner stiger i verdi. Med andre ord kan de kanskje beste diversifiseringsegenskapene hentes fra den aktivaklassen som det er billigst å kjøpe!

Etter at de ledende indeksene begynte å peke ned i fjor vår, har aksje- og statsobligasjonsmarkedet oppført seg etter den sykliske boken; aksjer har falt omtrent like mye i verdi som lange statsobligasjoner har steget i verdi. Du får ingen premie for å gjette hva man bør gjøre ifølge den sykliske boken når de ledende indeksene peker opp igjen.