Norske aksjeanalytikeres anbefalinger følger stort sett utviklingen på Oslo Børs. 13 års historikk viser oss at det er vanskelig å bli rik ved å følge anbefalingene alene.

En gjennomgang av norske meglerhus’ aksjeanbefalinger, som en indikator på hvilken vei Oslo Børs går, viser at analytikerne driver et momentumspill.

Grafene illustrerer påstanden om at analytikerne følger trendene. Øverst til venstre ser vi andelen kjøpsanbefalinger i blått og Hovedindeksen (OSEBX) i rødt. Frem til 2009 har norske analytikeres kjøpsanbefalinger snudd samtidig med eller før markedet har nådd et vendepunkt. Unntaket er 2009 hvor analytikerne har hatt sjeldent vanskelig for å finne kjøpskandidater, til tross for at børsen var rekordbillig tidlig i 2009 og at OSEBX-indeksen doblet seg siden bunnen i november 2008. Med andre ord har kjøpsanbefalingene vært et godt momentumspill fra 1997 til 2008, hvor 2009 utgjør unntaket.

Grafen øverst til høyre viser andelen salgsanbefalinger i forhold til OSEBX-indeksen. Merk at antallet salgsanbefalinger er vist på invers basis, som betyr at antallet salgsanbefalinger minker når den blå linjen stiger. Salgsanbefalingene ser ut til å ha kommet noe på etterskudd av vendepunktene i OSEBX-indeksen. I forkant av krakket var det, i forhold til det historiske snittet (og merk at dataene var få ved databasens start i 1997), publisert svært få salgsanbefalinger. I dag er det så å si ny rekord i fraværet av salgsanbefalinger.

Hvis man gir kjøpsanbefalingene en score på fem, mens salgsanbefalinger gis en score på én, kan man illustrere analytikernes snittanbefaling. Også holdanbefalinger er med i beregningen. Vi ser her at hele anbefalingsmassen igjen går den veien Oslo Børs går. 2009 står imidlertid igjen som unntaket fra regelen; norske analytikere har overhodet ikke vært med på det rallyet som startet for alvor våren 2009.

Om man blir rik eller ei ved å følge analytikernes anbefalinger blindt, avhenger av hvordan man gjør beregningene. Markedene er gjerne mer momentumdrevne enn finansakademikere vil ha det til. Hvis man har en rådgiver som hjelper en til å få med seg hovedtrendene, kan det argumenteres for at denne rådgiveren er verdifull. Hvis rådgiveren sier det samme som børsindeksen, er det imidlertid like greit å følge med selv som å spørre en motpart hvordan børsutsiktene ser ut.

Det kan tenkes at en analyse av individuelle analytikeranbefalinger ville avslørt enkelte gullkantede råd blant alle de titusener av anbefalinger som er illustrert ovenfor. Analytikerkåringer (se eksempelvis denne lenken) forteller oss at det er analytikere der ute som er mer populære enn andre, men om det er fordi de treffer bedre med sine anbefalinger, er uvisst.

Summa summarum er at alle norske analytikeres anbefalinger på aggregert basis følger utviklingen på Oslo Børs. Det samme har blitt demonstrert blant utenlandske analytikere i årevis. Gjennomgangen ovenfor viser at analytikerne i Norge ikke skiller seg så mye fra sine kolleger ellers i verden.

Gode bøker kan være den beste julegaven. Denne gangen presenterer jeg en liste med mulige julegaver til deg selv.

I kjølvannet av finanskrisen tror jeg behovet for idéhistorisk litteratur er større enn på lenge. Hvorfor er ubalansene i verden så store og hvorfor er økonomifaget i en identitetskrise? Jeg tror ikke det finnes noe enkelt fasitsvar på denne typen spørsmål, men noen bøker åpner nye perspektiver i større grad enn andre. Her er noen eksempler på idéhistoriske bøker om økonomifaget som jeg selv har hatt glede av.

Idéhistorie:

Economics As Religon: From Samuelson to Chicago and Beyond (2001): Robert H. Nelson, professor ved University of Maryland, stiller det tilsynelatende absurde spørsmålet om økonomifaget er en religion (Nelson har for øvrig stilt det samme spørsmålet om miljøpolitikken og har publisert en rekke artikler om land- og ressursforvaltning). På overbevisende måte viser han at spørsmålet ikke er så dumt likevel. Boken har fått kritikk av en del økonomer, som ikke føler seg hjemme i Nelsons retorikk og språkdrakt, som ligger nærmere opp til teologens enn økonomens. Mens økonomer avfeier Nelsons analyser, finner folk fra andre fagområder at boken stiller et helt naturlig spørsmål.

More Heat than Light: Economics as Social Physics, Physics as Nature’s Economics (1991): Philip Mirowski har viet store deler av karrieren sin på kritikk av det tradisjonelle økonomifaget. Han er til daglig professor ved University of Notre Dame, en katolsk institusjon med fokus på verdier og vitenskapens bidrag til omverdenen. Dette er kanskje greit å ha i bakhodet for å forstå Mirowskis utrettelige kamp for et bedre økonomifag. I «More Heat» viser han at økonomifagets pionerer hentet begreper og konsepter fra fysikken slik fysikkfaget så ut på midten av 1850-tallet. Å hente faglig inspirasjon fra et annet fag er forståelig, og «More Heat…» utdyper begrepet «physics envy» bedre enn de fleste.

Machine Dreams: Economics Becomes a Cyborg Science (2001): Philips Mirowski tar for seg idéhistorien fra en annen vinkel. For et par år siden var det noen som reagerte på at jeg i et Kapital-intervju sa at man kunne lære vel så mye av filmen «Matrix» som på MBA-studiet. Deler av denne boken kaster mer lys over bl.a. denne uttalelsen.

The Road from Mont Pelerin: The Making of the Neoliberal Thought Collective (2009): Philip Mirowski er redaktør for denne boken. Lurer du for eksempel på hvorfor en del økonomer ikke har så mye mot konsentrerte enheter i næringslivet (monopoldebatten), samtidig som de er kategorisk mot at arbeidstakere kan organisere seg (fagorganisering), er denne boken verdt å se nærmere på. Boken stabler på bena et inntrykk av hulhet og forutinntatthet i Chicago-skolen, helt fra den var i støpeskjeen. Boken er lett å avfeie for dem som ikke har lest den, mens de som setter seg ned og leser den, vil finne en del interessante referanser for å forstå den delen av økonomifaget som har fått mest utbredelse i næringslivet de siste tiårene.

De nevnte bøkene er så langt fra allfarvei når det gjelder økonomisk idéhistorie at leseren bør være klar over hva han går til. Ønsker man en ortodoks innføring i økonomisk idéhistorie, på norsk, bør Agnar Sandmos «Samfunnsøkonomi – en idéhistorie» fra 2006 vurderes. Boken ble varmt mottatt da den ble publisert. Personlig synes jeg Sandmos bok er interessant fordi han rett før finanskrisen gir leseren et inntrykk av at økonomifaget preges av enighet og fremgang, noe som neppe er like lett å hevde i dag. Boken er også interessant fordi Sandmo får økonomifaget til å fremstå som så kjedelig, mens den økonomiske idéhistorien kan leses fra langt mer fascinerende vinkler. De ovennevnte bøkene gir en god motvekt til Sandmos ortodokse forståelse av idéhistorien, hvor Sandmo gir et inntrykk av at økonomifagets fremgang øker i takt med sideantallet i boken han skrev.

For én måned siden skrev John Kay, professor ved London Business School og fast spaltist i Financial Times, at han var mer «pro business» enn «pro market», i en kommentar med den oppsiktsvekkende og litt konspiratoriske tittelen «Powerful interests are trying to control the market». Han brukte begrepet rent-seeking om utviklingen i finansbransjen. Rekkevidden av Kays artikkel, som forsøker å gå rett inn i kjernen av problemene knyttet til finanskrisen, er lettere å se når man har den uortodokse versjonen av økonomisk idéhistorie i bakhodet enn om man leser de ortodokse bidragene.

Bøker fra andre genrer:

Enough: True Measures of Money Business, and Life (2009): John C. Bogle er kjent som grunnleggeren av non profit-forvaltningsselskapet Vanguard, som startet verdens første indeksfond i USA i 1976. Bogle er vel så kjent for sitt klare syn på finansbransjen. Han skriver forordet i én av de siste utgavene av Benjamin Grahams «The Intelligent Investor» og deler Grahams syn, spesielt på finansbransjen. Ordet «nok» er bare tre bokstaver, men betyr all verden for næringslivets bidrag til samfunnet – for hva er egentlig «nok»? Når er man fornøyd med det man har, og hvor skal man sette grensene for profittmaksimering? Boken leses kjapt, og selv om man ikke skulle være enig i alt Bogle skriver, etterlater den et inntrykk.

Dance With Chance: Making Luck Work for You (2009): Forfatterne har lang erfaring fra statistikk, modellering og det som har med beslutningsprosessen å gjøre. Hvordan kan det ha seg at noen med professorkompetanse på nevnte områder ender opp med å anbefale KISS: Keep It Simple Stupid? Boken anbefales av bl.a. Nassim Nicholas Taleb og kan også ses på som en kritikk mot finansbransjens risk management-modeller. En svært lettlest bok som forsøker å gi råd om dagligdagse ting i like stor grad som om komplekse spørsmål.

Til sist vil jeg trekke frem et par bøker og et paper for dem som har fattet interesse for syklisk analyse og ledende indikatorer. Bøkene er blant de tidligste bidragene innenfor det som har med klassisk konjunkturanalyse og ledende indikatorer å gjøre og er alle publisert i 1950 eller tidligere. Det beste er at litteraturen er gratis fordi den er publisert av National Bureau of Economic Research for mange tiår siden. De to bøkene og det ene paperet  kan lastes ned her, her og her. Jeg har ofte fått spørsmål om hva ledende indikatorer egentlig er. Disse tre tidlige bidragene fra empirisk orienterte forskere, fra en tid hvor empirien fortsatt var likestilt med de store teoriene, er ett sted å starte for å besvare spørsmål om ledende indikatorer.

God lesning!

Det er en selvmotsigelse å snakke om en ventet overraskelse. Fordi vi beveger oss i økonomenes farvann, får slike utsagn likevel innhold.

Veksttakten i amerikanske ledende indikatorer bunnet ut i desember 2008 og i midten av mars kvalifiserte oppgangen til en klassisk bunn i veksttaktsyklusen. I april tilsa de samme ledende indikatorene at veksttakten ikke bare ville bunne ut, men også gi grobunn for en ny ekspansjon. Med andre ord hadde man håndfaste fundamentaløkonomiske data som med en høy sannsynlighet varslet slutten på en amerikanske resesjon som begynte i desember 2007.

Selv om USA historisk har vært først ute av resesjoner i forhold til resten av verdensøkonomien, er det ingen automatikk i at det må være slik. Imidlertid har ledende indikatorer også i andre land snudd i etterkant av det amerikanske vendepunktet, og verden er nå inne i en ganske synkron oppgang.

Det er vanskelig å spå om fremtiden (spesielt om man ignorerer ledende indikatorer), men enkelte ting slår alltid til. For det man kunne sagt allerede i mars i år, er at den oppturen vi nå er inne i, vil komme overraskende.

Grafen viser faktisk makroutvikling siden mars 2000 frem til i dag. Den blå linjen viser faktisk global makroutvikling, mens den røde linjen viser i hvilken grad makroanalytikerne er positivt eller negativt overrasket over utviklingen i den blå linjen. Hundrevis av sjeføkonomer og tusenvis av løpende makrotall inngår i beregningen av den blå linjen. Det er min tidligere kollega Olav Chen som har stablet de enorme tallmengdene.

Det første som bør slå en, er at de to linjene er svært like; det er bare godt skolerte økonomer som ikke ser den høye samvariasjonen. I og med at de to linjene praktisk talt er identiske, kan vi slå fast følgende:

1. Sjeføkonomene oppfører seg som om de brukte siste observasjon som estimat på neste observasjon.
2. Sjeføkonomene kan aldri si deg noe om fremtiden, bare noe om det som nettopp har skjedd.

Er man en praktisk anlagt markedsaktør, er dette verdifull informasjon. Også for andre burde det være relevant informasjon, men jeg har til gode å se at noen tar konsekvensen av det.

«The error of optimism dies in the crisis but in dying it gives birth to an error of pessimism. This new error is born, not an infant, but a giant; for [the] boom has necessarily been a period of strong emotional excitement, and an excited man passes from one form of excitement to another more rapidly than he passes to quiescence», heter det i et sitat fra Arthur C. Pigou (1877-1959) i Wesley Clair Mitchells «Business Cycles» fra 1927.

Hvis vi ser nærmere på grafen ovenfor, blir det åpenbart at økonomien ikke har opplevd en like sterk opptur og overraskelsesbølge siden 2000, som er startdatoen for grafen. Mitchell hadde med andre ord helt rett i sine observasjoner for nesten 100 år siden. Enhver opptur kommer overraskende, og størrelsen på den positive overraskelsen blir et speilbilde av nedturen.

Kombinasjonen av klassisk konjunkturanalyse (hvor Mitchell var pioneren) ledende indikatorer (hvor Geoffrey H. Moore var pioneren) og forståelsen av aktørenes reaksjon på vendepunkter i økonomien er verdifull for den som er interessert i å unngå å gjøre de mest åpenbare feilene i markedet.

2009 er en påminnelse om at det er intet nytt under solen, at økonomifagets hovedretning er et degenerativt forskningsprogram og at man inntil videre må ta til takke med vitenskapelige bidrag som er både 50 og 100 år gamle.