Det er mye snakk om Kinas rolle som lokomotiv for verdensøkonomien. Tallene viser imidlertid at det er en annen nasjon som fortsatt er klart viktigst i internasjonal handel og dermed for de globale vekstutsiktene.

Når virkelighetsoppfatningen skapes av forsider i avisene og korte nyhetsklipp på TV, står man i fare for å få en dreid virkelighetsoppfatning. Dette gjelder nok spesielt i sammenhenger hvor man blir grepet av sentimentet i kapitalmarkedssammenheng; det er ikke uvanlig at markedet går fra overdreven optimisme til pessimisme i løpet av noen uker, selv om verden neppe har endret seg så mye i samme periode. Samme problem kan imidlertid også oppstå når det gjelder viktigere problemstillinger, som for eksempel å forstå internasjonal handel.

Hvis man måler i hvilken grad eksport bidrar til et lands bruttonasjonalprodukt, er det interessant å se i hvilken grad ett bestemt land står for en uforholdsmessig stor andel av den BNP-drivende eksporten. Kinas etterspørsel etter råvarer som olje og metaller har drevet prisen på slike varer til nye høyder, men hvorfor ikke stoppe opp og se nøyere på hvor mye eksport til Kina egentlig bidrar med i de største landenes BNP. Kan de galopperende råvareprisene overdrive Kinas rolle i global handel (merk at råvarepriser styre av fundamentaløkonomiske forhold over tid, men p.g.a. den såkalte whiplash- eller bullwhip-effekten vil aktører lengst nede i verdikjeden alltid påvirkes mest av ellers små endringer i samlet verdiskaping som BNP)?

Når man ser at det er knappe 0,5 prosent av BNP i USA som kan tilskrives eksport til Kina, forstår man kjapt at Kinas rolle i verdenshandelen neppe er alfa og omega. Av G7-landene er det Japan som eksporterer relativt sett mest til Kina; litt over to prosent av japansk BNP kommer fra eksport til Kina. Japan er imidlertid unntaket blant G7-landene; alle andre G7-land eksporterer for langt mer til USA enn de gjør til Kina. Faktum er at mellom 0,8 og 0,9 prosent av BNP i G7 kommer fra eksport til Kina. USA, derimot, spiller en langt viktigere rolle i internasjonal handel. Så mye som 3,5 prosent av BNP i G7 eksklusiv USA, men inklusiv Kina (dvs. Japan, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Canada og Kina), kommer fra eksport til USA.

For øvrig ser vi at fysisk nærhet til markedene fortsatt er viktig:

• => USA og Canada er hverandres klart viktigste handelspartnere (litt over én prosent av BNP i USA kommer fra eksport til Canada, mens det tilsvarende tallet for Canadas del er nesten 18 prosent).
• => Japan, Kina, Sør-Korea og India er langt viktigere handelspartnere for Australia enn Storbritannia, til tross for Australias historiske bånd til Storbritannia.
• => Kina kommer langt ned på listen over viktigste handelspartnere i Europa, og blant de europeiske G7-landene havner Kina helt nede på 5. og 6. plass over landene det eksporteres mest til.
• => Kina er unntaket som bekrefter regelen om at fysisk nærhet er viktigste parameter for å forstå internasjonale handelsstrømmer: USA er Kinas aller viktigste eksportmottaker, og kinesisk eksport til USA står for omtrent 6 prosent av kinesisk BNP.

USAs stilling som verdens ubestridte stormakt er på hell, men landet vil i overskuelig fremtid være den viktigste enkeltfaktoren for å forstå globale, økonomiske sammenhenger. Over tid vil verden naturligvis endres. Om Kina noen gang blir verdens nummer én, en posisjon man av og til kan få inntrykk av at kineserne har vunnet allerede, gjenstår å se. For det å spå om fremtiden er særdeles vanskelig. Når det gjelder demografi, har man likevel langt bedre muligheter til å spå. Og sånn sett kan ikke den virkelig langsiktige lukke øynene for at India sannsynligvis vil forbigå Kina i folketall om 20 år, og da med en langt bedre demografisk sammensetning (dvs. flere unge) enn Kina.

Man skal definitivt se østover i årene fremover, men fokuset på Kina kan av og til overdrives. På kort sikt er USA fortsatt en klar nummer én i verden, og på 20 års sikt vil slaget om Asia stå mellom et aldrende Kina og et mer ungdommelig India.

Finansfaget og -institusjonene utsettes for sterk kritikk i kjølvannet av den økonomiske krisen. De mest fanatiske økonomene har imidlertid en helt annen virkelighetsoppfatning enn folk flest og samtidig viser de oss nok en gang veien mot en bedre fremtid.

De to mest iherdige forsvarerne av hypotesen om effisiente markeder (dvs. moderne finansteori, som er beslektet med noen av antakelsene bak hovedretningene innen samfunnsøkonomien) er kanskje Eugene F. Fama og Kenneth R. French. Fama regnes gjerne som grunnleggeren av den såkalte efficient market hypothesis, og til daglig jobber han som professor ved University of Chicago.

Nå som finansbransjen kanskje har tapt mer penger i USA enn den noensinne har tjent (se her), er det åpenbart at forsvarerne av den teoretiske forankringen bak en sentral del av samfunnsutviklingen de siste tiårene føler seg utfordret:

«Finance, financial markets, and financial institutions are in disrepute. The popular story is that together, they caused the current recession. I think one can take an entirely different position: financial markets and financial institutions were casualties rather than the cause of the recession », sier Fama (se lenke her).

Slik jeg leser uttalelsen, mener Fama at problemet ikke er for mye finans- og økonomifaglig innblanding i samfunnet, men at verden hadde vært et bedre sted å leve hvis finansprofessorene hadde hatt enda mer å si for samfunnsutviklingen. Med andre ord:  Ikke «årsak», men «offer», i en fortsatt imperfekt økonomi.  Like etter Fama-intervjuet skriver Bloomberg at de tre store bankene i USA – Goldman Sachs, Morgan Stanley og JP Morgan – vil utbetale 30 milliarder dollar i bonus i 2009, opp fra 27 milliarder i rekordåret 2007. De samme bankene fikk livsviktig nødhjelp fra amerikanske myndigheter i 2008, og i dag har banker verden over tapt over 1700 milliarder dollar, ifølge Bloomberg, hvorav mer enn 1100 milliarder dollar er tapt i USA alene. I mars i år var bokførte verdier i amerikanske børsnoterte finansinstitusjoner godt under det tapet som hittil er registrert for den samme bransjen. Ofre eller årsak? For mye finans eller for lite?

Diskusjon med fanatikere

Jeg har tidligere skrevet at det å diskutere med dem som er mer «pro market» enn «pro business», er som å diskutere sosialisme med sosialister. Til tross for at all empiri tilsier at sosialisme er et farlig sosiologisk forsøk, kommer ikke diskusjonen av gårde fordi den ene parten hevder at det ennå ikke er innført skikkelig sosialisme. Famas virkelighetsbeskrivelse avviker så mye fra andre folks oppfatning at man må ha lang skolering og indoktrinering for å forstå Famas innfallsvinkel til finanskrisediskusjonen.

Det som særpreger en rekke økonomer, er at de krever full kontroll over samfunnsutviklingen for å si seg fornøyd med resultatet. Og hittil er det altså ikke noe land eller samfunn som har blitt helt slik som Fama & Co. vil ha det (og det vil selvfølgelig aldri bli helt slik som fanatikere vil ha det. I 1951 skrev Milton Friedman at «til sammenlikning [med Frankrike] er Amerika perfekt konkurranse». Jeg tror de fleste er enige i at USA og spesielt verden for øvrig er nærmere økonomenes modeller i dag enn for 58 år siden, men i fanatikeres verden når man aldri helt frem til målet). I stedet for å gå langt inn i den idéhistoriske diskusjonen om hvordan et slikt ideelt samfunn ser ut, synes jeg dette sitatet fra James M. Buchanan, vinneren av Nobels minnpris i økonomi i 1986,  er opplysende for dem som tror at dagens liberalistiske økonomiske samfunnsretning er den typen tankegods mange forbinder med frihet:

«Man is, and must remain, a slave to the state. But it is critically and vitally important to recognize that ten per cent slavery is different from fifty per cent slavery».

Sitatet er fra Buchanans presidenttale i Mont Pelerin Society i 1986. I likhet med Fama er han professor ved University of Chicago, som har vært sentral i utformingen av det tankegodset som preger dagens næringsliv spesielt, politikk og akademia. En tankeleder som Buchanan trenger naturligvis ikke konkretisere hvor mange prosent slave du og jeg skal være, alle den tid man har markedet til å ta den typen beslutninger.

Det ligger ikke noe konspiratorisk i disse observasjonene som er åpenbare for skeptiske empirikere. Mange steder ser vi at et fåtall personer – hvis verdiskaping er tvilsom – stikker av gårde med store gevinster (til tross for at finansbransjen i USA har tapt enorme verdier og har samme børsverdi i dag som for mer enn ti år sden, anses de enorme bonusene for å være et viktig virkemiddel slik at ikke talentene slutter og begynner i andre bransjer!), mens velstandsutviklingen er mer tvilsom for et langt større antall mennesker. Rent seeking-problematikken (som diskuteres flott her) blir ikke et mindre viktig tema hvis arbeidsmarkedet i USA er i en strukturell (langsiktig) nedtur, som dagens sykliske (kortsiktige) bedring ikke vil kunne motvirke. Jeg innbiller meg at et fungerende demokrati til syvende og sist vil kreve en viss grad av rettferdighet, og jeg tror ikke mange deler Famas syn på finansfaget og –bransjen som et offer – og at medisinen er mer av det samme.

Frekke økonomer?

Det som gjør debatten om økonomifaget så vanskelig, er at økonomene tar æren for mye av den positive utviklingen i verden. Verdiskapingen i den vestlige verden har gjort at fattigdom er utryddet (det er nesten bare relativ fattigdom igjen) og utviklingen i andre deler av verden løfter stadig flere ut av en situasjon preget av sykdom, analfabetisme og kort levealder. Problemet man må stille seg, er om økonomenes forsøk på å ta æren for den positive samfunnsutviklingen kan sammenliknes med en meteorolog som tar æren for været. For er det én ting økonomer ikke kan sies å få til, er det nettopp å få rett i spådommene sine. Når samfunnsutviklingen går riktig vei, krever de likevel sin del av æren, og når det går galt, er det fordi samfunnet ikke var optimalisert eller «perfekt» nok.

Et artig spørsmål man kan stille en del økonomer, er om vi hadde hatt en økonomi uten økonomer. Hadde vi hatt vær uten meteorologer? Og når økonomers spådommer er så mye dårligere enn meteorologenes, hvorfor skal vi da tro på økonomenes påstander om at de lange, positive trekkene i samfunnsutviklingen skyldes økonomenes tukling med samfunnet (for meg ser det for øvrig ut til at den økonomiske veksten var størst i økonomifagets barndom, mens de økonomiske utfordringene har blitt mer synlige nå som økonomifaget burde vært et mer modent fag)? Kan økonomene sammenliknes med meteorologen som bommet så mye på været at han nattestid drømte om å endre på været?

Hvis man er udugelig til å spå på kort sikt, er man da så mye bedre til å spå på lengre sikt – som krever innsikt i et stort antall variable, og en matematikk man finner i bl.a. kaosteori, som for øvrig er en matematikk økonomene ikke ønsker å bruke?

Vitsen som slo tilbake

Jeg ser at økonomer ofte svarer på vanskelige spørsmål om faget med påstanden om at «det ikke finnes alternativer». For det første er dette helt feil, men økonomene kjennetegnes ikke i akademiske sirkler for å være vidsynte utover sitt eget fagområde; fysikerne og matematikerne klør seg i hodet over den grove og lite dynamiske matematikken, andre samfunnsfag lurer på hvorfor en mer tverrfaglig innfallsvinkel ikke ønskes velkommen med åpne armer, psykologer lurer på hvorfor menneskers atferd er redusert til noen greske bokstaver og religionsforskere ser likheter mellom økonomifaget og religioner. I stedet kan man på høyskoler som NHH høre professorale morsomheter som at «her oppe [NHH er todelt og i høyblokken på en klippe høyt over fjorden sitter instituttene for finans og samfunnsøkonomi helt øverst i høyblokken] er det substans, mens der nede [i vannkanten og bokstavelig talt i skyggen av den monolittaktige høyblokken sitter instituttene for de myke fagene som organisasjonslære og markedsføring, dvs. fag hvor empiri og menneskers virkelige atferd er alfa og omega] er det store ord og visjoner». Så når økonomer hevder at det ikke finnes alternativer til dagens økonomi- og finansfag, kan man spørre seg hvor stor viljen til nytenkning og intellektuelt perspektiv egentlig er. Kanskje var det en slik manglende vilje til intellektuell åpenhet som for tre år siden bidro til at en NHH-professor sluttet i protest mot det han omtalte som en «bibelskole med talibanstyre» (se lenke her)?

Fordi jeg ikke tror at professorvitsen om «substans her oppe» (i høyblokken) og «store ord og visjoner der nede» (i det såkalte Merino-bygget ved vannkanten) reflekterer en tilfeldig lek med ord, tenkte jeg å stoppe opp ved ordvalget som representerer en problemstilling som strekker seg langt utover byggene i Sandviken:

• Høyblokken på NHH («substans»): I økonomifaget kan man med matematisk presisjon gi klare svar på konkrete spørsmål, gitt visse antakelser. Forståelsen av hva «substans» er, bringer imidlertid debatten om økonomifaget over til fagets bruk av metaforer fra fysikken, og det hersker i dag liten tvil om at mens fysikken har forlatt sitt newtonske verdensbilde (til fordel for bl.a. kvantefysikk, relativitets- og kaosteori), er økonomifagets forståelse av «substans» på et nivå som fysikerne var på for 150 år siden. Med andre ord har de fleste økonomer misforstått hva «substans» er, i alle fall hvis de skulle være tro mot progressive vitenskaper som fysikken og tatt i bruk moderne verktøy fra matematikkens og fysikkens verden. En god diskusjon av dette poenget finnes i den 20 år gamle boken «More heat than light» (Philip Mirowski, 1989). Kritikken mot økonomenes bruk av metaforer fra fysikken, uten å være med på fysikkens progressive program, er med andre ord langt fra ny.
• Merino-bygget («store ord og visjoner»): I motsetning til finans- og økonomifaget finnes det knapt en matematisk formel i de myke fagene som organisasjonslære, strategi og markedsføring. Det man bruker en side på å forklare i disse fagene, kan reduseres til et par matematiske formler i økonomi og finans. Det er derfor flere ord som må til for å gjøre et poeng i disse fagene, og derav kommer karakteristikken «store ord». Når det gjelder «visjoner», kommer man inn på diskusjonen om en normativ eller deskriptiv vitenskap. Dette er en diskusjon som illustrerer at kjært barn har mange navn. Andre ord for «visions» kan være (disse synonymene er hentet fra The suspicious consistency of Milton Friedman’s scoence and politics, 1933-1963, Béatrice Cherrier, 2007) mental lenses, ultimate cosmology, patterns, forms of thoughts, gestalts, world picture (Wittgenstein), forms of consciousness (Hegel), og fore-structure (Heidegger). Når man er midt i debatten om normativ og deskriptiv vitenskap, kommer man naturligvis til Milton Friedmans «The methodology of positive economics» fra 1953, som tar for seg problemstillinger knyttet til normative og positive economics. Interessant nok ville Friedman aldri mer diskutere disse problemstillingene offentlig etter essayet fra 1953, selv om idéhistorien i dag levner liten tvil om at Chicago-skolen fra dag én av var et program som hadde et klart syn på hvilken verden og hvilket samfunn de så for seg. For én ting er hva økonomer sier, en annen ting er hva de gjør, noe dette sitatet fra Friedmans kone Rose illustrerer: «[I have always been convinced that it was possible...] to predict an economist’s positive view from my knowledge of his political orientation, and I have never been able to persuade myself that the political orientation was the consequence of the positive views».

Det finnes med andre ord en helt annen måte å le av morsomheten om «substans» i forhold til «store ord og visjoner». En idéhistorisk innfallsvinkel til denne vitsen kan være et eksempel på at den som ler sist, ler best.

Verdien av negative funn

Økonomer har også en evne til å glemme et av vitenskapens viktigste poenger, nemlig betydningen av negative funn. Diskusjonen om vitenskapens evne til å ta vare på negative funn (som at denne medisinen virker ikke) finner sted i alle vitenskaper og vitenskapelige journaler i alle fag kritiseres for at de i altfor stor grad dyrker positive funn. Økonomi- og finansfaget kjennetegnes imidlertid av at antallet negative funn er uvanlig stort. Likevel brukes eksempelvis finansielle risikostyringsverktøy, som ikke fungerte i 1998 eller i 2008, fortsatt som om ingenting var hendt. «Hva er alternativet», er unnskyldningen.

Jeg tror alternativet ganske enkelt er å ikke bruke denne typen verktøy eller teorier. Dermed må man sette ned farten, slik at konsekvensene av en krasj ikke blir fatal. En pilot ville aldri finne på å fly i dårlig vær med et kart han vet ikke er riktig, bare fordi dette er det eneste kartet han har. Da ville han enten unngått å fly i det hele tatt, eller fly med ekstrem varsomhet. Å fly med det ubrukelige kartet ville være umoralsk hvis piloten ikke fortalte passasjerene hvilken kalkulert risiko hun tok.

Kanskje kan økonomi- og finansfaget oppsummeres med at vi vet rimelig mye om hva som ikke fungerer, men fortsatt lite om hva som fungerer best? Likner ikke det litt på den innsikten en del ungdommer kommer til? Noen ungdommer forlater aldri det stadiet hvor de tror at de alltid vet best, mens andre tar lærdom av sine feil. Ungdommer er derfor overrepresentert i ulykkesstatistikken. Mon tro hva slags ungdom økonomi- og finansfaget er.

Alternativmessene får mye kritikk fra etablert hold. Uheldigvis utsettes ikke økonomifaget for samme kritiske blikk.

Det er vanskelig å forklare ikke-økonomer hva økonomi- og finansfaget går ut på. Noen tror kanskje at det er studien av økonomien og finansmarkedene, men nobelprisvinner Tjalling Koopmans (1910-1985) avfeide i 1947 empiri som «målinger uten teori», et syn den langt mer toneangivende nobelprisvinneren Milton Friedman (1912-2006) fikk befestet ytterligere da han beskrev Chicago-skolen som en metode hvor man «i like stor grad forkaster fakta uten teori som teori uten fakta». Skepsisen til empirien er imidlertid fremtredende uansett hvilken hovedretning av økonomi- og finansfaget man ser på. Derfor har eksempelvis menneskers faktiske atferd vært utelatt fra fagets hovedretninger. Årsaken er åpenbar: «Matematikken er for vanskelig», skal Max Planck, grunnleggeren av kvantefysikken, ha sagt til John Maynard Keynes ved spørsmål om han hadde vurdert økonomifaget til fordel for fysikken.

Sannhet fremfor testbarhet

Økonomi- og finansfaget ser med andre ord ut til å ha valgt en vei hvor man har endt opp med «sanne, men ikke testbare forklaringer», for å bruke nobelprisvinneren Friedrich von Hayeks hyppig brukte referanse i kommunikasjonen med kollegaen Friedman. Et eksempel på en ikke testbar forklaring kan være kapitalverdimodellen (KVM). KVM har aldri forklart kapitalmarkedets utvikling over tid, men teorien er uangripelig fra et teoretisk ståsted fordi betingelsene hele modellen baserer seg på, aldri tilfredsstilles. Studenter må fortsatt gjennom KVM, og ikke fra et idéhistorisk ståsted, men som om man hadde med deskriptiv vitenskap å gjøre.

Friedmans uttalelse om at Chicago-skolen avfeier «teori uten fakta», er nok mest et spill for galleriet all den tid Chicagos Eugene Fama, som ofte regnes som grunnleggeren av hypotesen om effisiente markeder, aldri har villet forkaste denne hypotesen. I stedet har han og andre stadig bygd den ut fra en énfaktormodell (beta) til en modell hvor både selskapers størrelse og prising (value) inngår. Momentumeffekten har imidlertid aldri fått innpass i Famas flerfaktormodell fordi momentumeffekten ville rokket for mye ved hypotesens utgangspunkt.

Antakelsen om rasjonelle aktører er en kanskje bedre illustrasjon av et fag som er basert på ikke testbare forhold. I boken «Samfunnsøkonomi – En idéhistorie» fra 2006 skriver én av NHHs mest anerkjente professorer, Agnar Sandmo følgende:

«Det interessante med [Arrow-Debreu-] beviset var imidlertid at det viste at økonomer som arbeidet med generelle likevekstmodeller som var basert på «de vanlige forutsetningene», kunne ha god samvittighet når de stilltiende forutsatte at det eksisterte likevekt i modellen som de arbeidet med. Det generelle eksistensbeviset gjorde det overflødig å utarbeide eksistensbevis for mer spesielle modeller, så lenge disse modellene kunne betraktes som spesialtilfeller av den modellen som Arrow og Debreu hadde analysert.»

Dette utklippet kan virke sært og av liten interesse for menigmann, men skal man forstå mer av den mer dyptgående kritikken mot økonomifaget, må man litt ned i grøten. Poenget er at matematikeren Roy Radner 40 år tidligere, i 1968, kom med følgende advarsel om likevektsresultatene til økonomene:

«The Arrow-Debreu world is strained to the limit by the problem of choice of information. It breaks down completely in the face of limits on the ability of agents to compute optimal strategies. […] Unfortunately, the consumer is not in a position to compute his optimal amount of liquidity at any time since this would require the results of computations that are to be performed only in the future!»

Med andre ord har økonomenes stiliserte beregninger liten utsagnskraft hvis mennesket ikke har ubegrenset prosesseringskraft.

Når det gjelder finanskrisen fra 2007 til 2009, har vi nok en gang sett at modellene og samfunnet ikke var i stand til å takle uforutsette hendelser. Mange av modellene som finanssystemet og risikomodellene er basert på, ble imidlertid kritisert i en fagartikkel allerede i 1963 av matematikeren Benôit Mandelbrot, som kanskje er mest kjent for å ha grunnlagt fraktalgeometrien:

«It is my opinion that these facts warrant a radically new approach to the problem of price variation.»

Til tross for kritikk fra solid hold har økonomi- og finansfaget vist en nærmest utrolig evne til å stå klar av kritikken. Evnen til å slippe unna kritikk er imidlertid intet nytt i vitenskapsteorien, hvor denne typen «vitenskap» går under betegnelsen «degenererende vitenskapsprogram», som er kjent for mangel på fremgang eller at den tilsynelatende fremgangen utelukkende kommer til uttrykk gjennom et voksende nett av beskyttende teorier og hypoteser som ikke fører til nye innsikter.

Det er betimelig å spørre om sannheten har gått foran vitenskapen i økonomifaget.

Rosinen i pølsa

Du har kanskje lurt på hvorfor jeg ikke har kommet frem til ordvalget i overskriften hittil. Poenget er å etablere et ikke helt udokumentert inntrykk av at man skal være forsiktig med å gi økonomifaget for mye tillit all den tid mange av økonomifagets viktigste bakmenn neppe har spilt med helt åpne kort. Jeg skrev i forrige uke at man kan argumentere for at tillit kan bygges opp gjennom kompetanse, godhet og ærliget. Kompetanse har nok ikke vært mangelvare i økonomifaget (de kan regne, selv om de forholder seg til et begrepsapparat som fysikkfaget forlot ved inngangen til 1900-tallet), og spørsmålet om godhet blir det ikke plass til å behandle her (yppersteprestenes intensjoner kan ha vært bedre enn menighetens). Når det gjelder ærlighet, så begynner idéhistorien å bugne over av bidrag som dokumenterer at mange økonomer i beste fall har snakket med to tunger, se f.eks. denne lenken (som er ett av kapitlene i denne boken) og denne lenken.

Rosinen i pølsa for dem som har en følelse av at økonomifaget ikke bare har vært vitenskap uten agenda, kommer i Gregory Mankiws lærebok «Principles of economics». Harvard-økonomen har vært rådgiver for George W. Bush og skriver én av de mest kjente og benyttede lærebøkene i verden. Her skriver Mankiw til økonomistudentene at «ett av målene våre i denne boken er å forstå den usynlige hånds trolldom». Ordet trolldom går igjen i boken ved flere anledninger.

Tenk deg om professorene i fysikk hadde fortalt til studentene at de faglige resultatene skyldes usynlige krefters trolldom, uten å definere eller bruke tilstrekkelig med tid på disse sentrale ordene. Helt utenkelig på fysikkinstituttet, men ikke på fakultet for økonomi og finans. Kan det være at Mankiw gjerne bruker begreper som trolldom og den usynlige hånd fordi han dermed rydder veien for en systematisk indoktrinering av dem som ikke ser at de i realiteten sitter på en alternativmesse? Tanken er ikke ny, men ført i pennen av en ung, tidligere kollega av Mankiw, som foreleste på Harvard, se denne lenken.

Er du KISS-fan?

Personlig mener jeg at trolldommen og de usynlige kreftene som økonomene snakker om, kan være noe så enkelt som «medianens magi». Denne magien går ofte under navn som «wisdom of crowds», som til og med har fått en bok oppkalt etter seg. Poenget er ganske enkelt at når man er i situasjoner hvor det er om å gjøre å minimere feilgrepene (f.eks. estimatfeilen), så vil det – så fremt man ikke har spesiell innsikt i spørsmålet – lønne seg å høre på medianen. I en uniform fordeling, som når man trekker ut en tilfeldig lapp fra en hatt hvor de uendelig antall lappene er merket med et tilfeldig tall fra pluss til minus uendelig, skal man gjette hvilket nummer som ble trukket opp av hatten (uendelig kan byttes ut med X, dvs. et hvilket som helst tall over, la oss si 100, uten å endre på konklusjonen i forsøket). I en slik gjettekonkurranse, hvor det er om å gjøre å minimere estimatfeilen og hvor det ikke finnes kilder til dyktighet, vil deltakerne i gjettekonkurransen over tid ende på en plassering som i snitt tilsier den 50. prosentil; alle er like gode eller dårlige. Men hvis man bruker mediananslaget, vil man gjøre det bedre enn den 50. prosentil, helt uten trolldom. Matematikken bak trolldommen er at medianen aldri vil gjøre det dårligere enn den 50. prosentil, men i halvparten av tilfellene vil medianens plassering i gjettekonkurransen havne uniformt mellom den første og den 50. prosentil. 50 prosent mulitplisert med den 50. prosentil pluss 50 prosent multiplisert med den 25. prosentil gir en prosentil på 62,5. Med andre ord vil medianen over tid gjøre det bedre enn 62,5 prosent av konkurrentene. Min tidligere kollega i Storebrand, Enrique Ferrer, har for øvrig vist i datasimuleringer at tallmagien opptrer uavhengig av om man antar uniform fordeling eller normalfordeling.

Dette er magi man kan bruke i hverdagen (vent med å uttale deg til alle har sagt sitt, innhent informasjon og estimater fra kolleger før en beslutning tas, sjefer bør høre på sine ansatte etc.) og som naturligvis fungerer over tid (for samfunnet er det imidlertid viktig at ikke alle blir medianmagiens gratispassasjerer, for medianmatematikken gir de beste svarene når den kombineres med reell, verdifull informasjon).

Jeg har tidligere vist at det er nettopp dette resultatet, medianmagien, man kommer frem til når man måler amerikanske makroøkonomers evne til å slå konsensus (medianen). At det selvsagte ikke er åpenbart for økonomer, kom frem i et større DN-oppslag sommeren 2008. Da ble norske økonomers anslag målt mot medianen, i en undersøkelse jeg hadde gjort. Ingen brukte medianens magi som forklaring på hovedfunnet, og de som uttalte seg, falt for fristelsen å antyde at de kunne være bedre enn medianen likevel  – som implisitt betyr at de har dyktighet utover medianmagien. Så når jeg sier at den usynlige hånds trolldom kan være noe så enkelt som medianens matematikk, kan det godt være at dette er noe som professorer kan dokumentere at de har studert grundig når de leter langt nok nede i bokhaugen (jeg tviler), men sjeføkonomer er i alle fall ikke såpass bevisst på medianmatematikken at de umiddelbart ser den i en praktisk øvelse, jf. denne debatten.

Når man snakker med eller leser om folk som har brukt et helt liv på modeller, data og sammenhenger, så har jeg mest tillit til  dem som anbefaler KISS: Keep it simple, stupid! Derfor vil jeg ikke uten videre gi slipp på medianens enkle, men oversette matematikk. For det er kanskje når man glemmer det helt grunnleggende, at man begynner å gjøre de største feilene.

I gamle dager var liberalistiske økonomer mot monopoler. I dag er de for. Organisasjonenes størrelse er noe av det mest sentrale å ha en formening om i økonomifaget, og fagets presisjon understrekes av at den ene hovedretningen i faget gikk fra ett ytterpunkt (pro små selskaper) til et annet (monopoler er ok) i løpet av kort tid etter Den andre verdenskrig. Problemet med monopoler ut fra en KISS-tankegang er at medianmatematikken opphører; det finnes ingen median i et monopol og det går ikke an å måle på kontrollert vis hva de andre ville ha sagt og gjort hvis de fikk komme til uttrykk. Når man hele tiden har medianen i tankene, sier det en dessuten mye om hva man bør forsøke å unngå i meningsdannelsen og beslutningsprosessene. En del økonomer hevder imidlertid at konkurransens kraft er blant oss hele tiden og virker på monopolet som om det faktisk var konkurranse, og dermed er den usynlige kraftens trolldom gjeldende likevel.

Den usynlige hånds trolldom i praksis

La oss så se på noen resultater av den usynlige kraftens trolldom i løpet av de siste årene:

• => Det har aldri vært mer incentiver, bonuser og lederlønninger enn de siste ti årene, men aksjeavkastningen har sjelden vært svakere enn i samme periode.
• => Uttrykket shareholder value ble så smått gjengs på 1980-tallet og stadig mer populært utover på 1990-tallet frem til i dag. Den samme perioden er overrepresentert når det gjelder finanskriser og elendig investoravkastning. Til opplysning: Grunnleggeren av begrepet snudde eller nyanserte hva han egentlig legger i begrepet i mars 2009, se denne lenken.
• => Høye bonuser i næringslivet og finans spesielt forklares med at det er markedets dom, som økonomene lærer oss at vi ikke trenger å stille spørsmålstegn ved (trolldom, usynlig hånd). I år vil Goldman Sachs, Morgan Stanley og JP Morgan, som nøt godt av myndighetenes tiltak i 2008, betale 30 milliarder dollar i bonus, som er opp fra 27 milliarder i rekordåret 2007. Når man tror på trolldom og usynlige krefter, så stiller man heller ikke spørsmålet ved denne typen markedsbestemte løsninger.
• => Amerikanske finansinstitusjoner har til nå tapt mer enn en trillion dollar, som ifølge finansprofessor Nassim Nicholas Taleb er mer enn bransjen har tjent opp gjennom tidene. Obama-administrasjonen uttrykker nå frykt for at «talenter» vil forsvinne fra de selskapene som har fått støtte fra myndighetene, og at dette må hensyntas når man diskuterer lønnskutt. Dette må virkelig kalles nyheter for den som trodde at finanskrisen kunne bli en utløsende faktor for å nettopp drive samfunnets «talenter» fra én bransje til andre bransjer med større verdiskapende evne. Man må nok være økonom for å fullt ut skjønne slik dobbeltargumentasjon, som slukes av amerikanske myndigheter.
• => Samfunnet har aldri vært mer økonomisert enn i dag. Med økonomisert mener jeg at økonomer sitter i mange viktige stillinger i hele samfunnet og at de toneangivende økonomenes løsninger er innført i større grad enn noensinne. Utvetydige målinger indikerer likevel at trendveksten de siste årene har falt ned på et lavere nivå enn før. Kvakksalverloven ble i sin tid innført for å unngå at samfunnets borgere fikk en medisin som ikke var god nok eller regelrett farlig. Når man i fullt alvor snakker om trolldom og usynlige hender, selv etter åpenbar skjevfordeling av samfunnets verdiskaping, kan man spørre seg hvorfor så få bruker like sterke ord om økonomifaget som de gjør om alternativmessene. De frykter åpenbart ikke å bli gandet, men de er kanskje mer redd for å bli lyst i bann?

- Skikkelige markeder har ennå ikke blitt innført!

«When the facts change, I change my mind. What do you do, Sir», skal John Maynard Keynes ha sagt i sin tid. Da Berlin-muren falt i 1989, var det likevel noen sosialister som vemodig konkluderte med at «så blir det aldri skikkelig sosialisme i min tid». Samme holdning gjør seg gjeldende i dag blant noen økonomer, som for eksempel når førsteamanuensis Espen Sirnes ved Handelshøyskolen i Tromsø ser seg nødt til å skrive et helsides forsvarsskrift for økonomifaget i DN med tittelen «Markedet er effektivt», hvor han konkluderer slik: «Var det som skjedde [finanskrisen] i tråd med hypotesen om effektive markeder? Definitivt».

Den fortsatte mangelen på selvransakelse blant noen økonomer er imponerende når selveste Maestro, USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan, i oktober 2008 forklarte seg slik til kongressen: «Yes, I found a flaw […] That is precisely the reason I was shocked because I’d been going for 40 years or more with very considerable evidence that it was working exceptionally well.» Talebs kalkun antok dermed en skikkelse (se figure 1 i denne linken).

I en svarthvittverden blir det sikkert oppfattet som kjettersk av en økonom å stille spørsmålstegn ved økonomifagets innhold og virkning. Slik er det jo i religioner og miljøer med en sterk laugskultur. For å oppsummere når det gjelder hva jeg etterlyser, i stedet for trolldom og usynlige krefter, kan økonomiprofessor John Kays betimelige og lesverdige artikkel i Financial Times i forrige uke kaste lys over problemstillingen jeg er ute etter å få materialisert: Er du «pro business» eller «pro market», spør han. Mange gjør den feilen at de ikke er bevisste nok i begrepsbruken. Tankevekkende nok ble det for mye av det siste («pro market») og for lite av det første («pro business») i den tiden hvor økonomene sto sterkest i et idéhistorisk perspektiv.

Og er du fortsatt i tvil om hva jeg egentlig mener, så er mitt enkle råd at du alltid skal være skeptisk til folk som snakker om «trolldom» og «usynlige krefter», i alle fall hvis målgruppen er noe annet enn veldig små barn.

For 20 år siden falt Berlin-muren og Den kalde krigen var over.  I 2009 falt en ny mur og krigen har så vidt startet.

Berlin-murens fall representerte et paradigmeskifte hvor man i realiteten sa farvel til sosialismen, kanskje spesielt i en del av de landene som utgjorde Østblokken. Kapitalismen, på den andre siden, har vel aldri stått sterkere enn i perioden etter 1989.

Betong vs tankegods

Det som gjorde det så lett å forholde seg til Østblokkens fall, var blant annet at man måtte fjerne en betongmur i Berlin som representerte et fysisk skille mellom øst og vest. Vi mennesker liker å se med egne øyne at en endring er på vei. Fjerningen av piggtrådgjerder og grenseposter representerte et viktig politisk vendepunkt, men også sirkus og brød for den politisk uinteresserte. Fordi Den kalde krigens farger stort sett var svart eller hvitt, var det enkelt å gjøre seg opp en mening om murens fall.

Jeg har alltid vært fascinert av dem som finner inspirasjon i samfunnssystemer som empirisk er en fiasko. Da Østblokken endelig falt, tolket mange det som endelig bevis på at sosialismen ikke fungerte, og sosialister ble bedt om å beklage samfunnssynet sitt. Når man tenker på at forfatteren George Orwell publiserte «Animal Farm» allerede i 1945, er det forståelig at sosialisters forsvar av kommunismen helt opp til 1989 møtte reaksjoner. Hvor lenge kan man lukke øynene for empiriske bevis for at en samfunnsmodell ikke fungerer etter hensikten, samtidig som det er elementer i samfunnssystemet som man i utgangspunktet bør stille spørsmålstegn ved fra et kulturelt, religiøst, humant og demokratisk perspektiv.

Like enkelt som det er å forholde seg til murens fall i 1989, er det vanskelig å forholde seg til det paradigmeskiftet som kan være i ferd med å skje etter perioden fra 2007 til 2009. For hvilket paradigmeskifte er det jeg tenker på her?

Finanskrisen åpenbarte svakheter ved den etablerte samfunnsmodellen som man vanskelig kan lukke øynene for. Men denne gangen er det ikke en fysisk mur som løftes bort. Denne gangen er det en «mur» i folks hoder som må rives, og det å endre folks måte å tenke på, tar mye lengre tid enn å fjerne betongskillet i Berlin. For å illustrere poenget, kan det for eksempel vises til at alle skillene i Østblokken ikke forsvant med rivningen av muren. I årene rett etter 1989 var det vanlig i tysk presse å vise til hvor mange ekteskap som ble inngått mellom øst- og vestberlinere. Man kunne telle på én hånd antall inngåtte ekteskap mellom øst og vest, noe som illustrerte at muren eksisterte i folks hoder lenge etter at den fysiske muren var blitt til småstein. I dag er det mer anekdotiske historier i tysk presse som forteller den samme historien om at det fortsatt er et skille mellom øst og vest.

Kritiske spørsmål

Finanskrisen viste oss hva som skjer når tillit forsvinner; i 2008 og 2009 stoppet hele samfunnssystemet og økonomien gikk i revers. Økonomifaget er med god grunn i en selvransakelsesprosess. Det mangler ikke på kritiske innspill til faget, både innenfra og utenfor akademia. Så får vi se om selvransakelsen er midlertidig eller begynnelsen på noe større. Eksempel på spørsmål som bør besvares av økonomifagets representanter, er blant annet:

• => Er økonomiprofessorenes nyerklærte ydmykhet i forhold til fagets begrensninger et opportunt spill for galleriet eller vil studieinnholdet på universitetene legges om med det første?
• => Kritikken mot finans- og økonomifaget er langt fra ny (Wesley Clair Mitchell advarte mot modellene allerede i 1913, Benoit Mandelbrot etterlyste en radikalt ny tilnærming til risiko i 1963 og Roy Radner beviste i 1968 at likevektsteorien i praksis bryter sammen hvis ikke du og jeg har mulighet til å behandle informasjon som en fremtidens supercomputer), så hvorfor har ikke denne typen kritikk og empirien blitt tatt hensyn til tidligere?
• => Er økonomifaget et verdinøytralt verktøy?

Denne typen spørsmål anses gjerne for å være for akademiske til å ha betydning for folk flest, men hvis du i det hele tatt tror at akademia til syvende og sist betyr en del for praktisk politikk og samfunnsutviklingen, kan jeg love deg at spørsmålene ikke bare er tåkeprat eller av akademisk interesse. Det første spørsmålet er det enklere for utenforstående å ta stilling til, og hva som eventuelt skjer med læreplanen på universitetene kan enkelt følges opp allerede i dag.

Et spørsmål om tillit

Hvis vi stopper opp ved begrepet «tillit», som så tydelig var fraværende i finanssystemet i 2008 og i 2009, kan diskusjonen struktureres bedre. Dersom vi antar at tillit skapes gjennom kompetanse, godhet og ærlighet, kan vi kort diskutere finanskrisen ut fra disse begrepene (merk at det sannsynligvis er enklere å gjenvinne tillit hvis tillitstapet skyldes inkompetanse):

• Kompetanse: Risk Management og Value-at-Risk er to sentrale begreper for å forstå finanskrisen. Til tross for at finansmodellene har brukt et mål på risiko som har vært kritisert i minst 45 år, forhindret ikke det stadig større (investerings)banker å behandle enorme pengesummer som om man kunne forutsi risiko med en høy grad av presisjon. Dagens risikostyringsmodeller er like kompliserte som de er fundert på inkompetanse og liten vilje til å ta inn over seg kritikk. Når det gjelder kompetanse på sentralt myndighetsnivå, er det kjennetegnende at dagens sentralbanksjef i USA, Ben Bernanke, brukte begrepet «The great moderation» rett før krisen var et faktum, bare for å få en innføring i at konjunktursykluser alltid har eksistert selv om disse syklusenes død har blitt propagandert flere ganger før. Wesley Clair Mitchell, som var en pionér innen konjunkturanalysen, advarte allerede i 1913 mot de matematisk appellerende modellene, men ble avfeid med at den konjunkturanalysen Bernanke mente var avlegs, var «theory without measurement». Kompetanse, eller forståelsen av hvor langt vi mennesker  kan forstå et komplekst system som økonomien, har neppe vært god nok.
• Godhet: Gjennom troen på at markedet alltid har rett, må vi spørre oss om man implisitt oppfordret til ansvarsfraskrivelse.  Når man kom over en åpenbar feil i samfunnet, har man møtt argumenter som at «markedet vil fjerne disse midlertidige feilallokeringene». I mange tilfeller har man latt markedet bestemme hva som er rett og hva som er nok, og når en sjef i et børsnotert selskap belønnes med hundrevis av millioner uavhengig av (langsiktig) verdiskaping, avfeies (moralske) innvendinger med at Mr. Market har talt. Finansbransjen har på sin side vært spesielt gode på å lage nye produkter. Fordi disse produktene har solgt bra, har inntjeningen vært brukt som bevis på at samfunnet har behov for dem. Mon tro hva våre etterkommere vil mene om den bokstavleken (CDOs, MBS, RMBS, ABS, ABCPs, CPDOs etc) som kjennetegnet innovasjonen i finansbransjen det siste tiåret.
• Ærlighet: Man kan spørre seg om stadig mer komplekse finansprodukter er egnet til å fremme ærlighet all den tid gjennomsiktigheten i denne typen produkter naturligvis er mindre enn i børsnoterte aksjer og obligasjoner. Det kanskje mer interessante når det gjelder spørsmålet om ærlighet, er å se på akademias evne til å fortelle sannheten; akademia antas jo gjerne for å være en sannhetssøkende institusjon. Rett etter Den andre verdenskrig så en del av datidens akademikere seg tjent med å lansere et program som kunne demme opp for sosialistiske strømninger. Et slikt miljø ble etablert ved Chicago-universitetet, med ekstern finansiering fra Volker-fondet. Dette private fondet pekte i praksis ut hvilke professorer Chicago skulle ansette i det såkalte Free Market Study. Friedrich von Hayek, en intellektuell motor i programmet, uttrykte etter hvert at han «var tvunget til å gjøre alt for penger». Den britiske ambassadøren i USA observerte følgende når det gjelder Hayeks betydning for Chicago-skolen: «Wall Street ser på Hayek som den største gullgruven noensinne og sprer synet hans overalt». Fra dag én av var grunnleggerne av Chicago-skolen opptatt av å skape et helt bestemt samfunn, som ikke ville komme i stand av seg selv. Med tanke på at Chicago-skolen hadde så klare mål i utgangspunktet og fikk uunnværlig støtte fra Volker-fondet, er det ironisk at mange forbinder Chicago-skolen med et helt nøytralt økonomifag, jf. debatten om deskriptiv og normativ vitenskap i Milton Friedmans  «Essays in Positive Economics» (1953). Ærlighet er neppe betegnende for den fagretningen i økonomifaget som har hatt kanskje største suksess i etterkrigstiden. Heller ikke andre retninger i økonomifaget kan sies å ha vært helt ærlige i kommunikasjonen all den tid de store modellenes usikkerhet heller har blitt dysset ned enn markedsført ut mot publikum.

Neppe sosialismens revansj

Paradigmeskiftet som kan være på vei, går neppe ut på å diskutere om sosialismen likevel er bedre enn kapitalismen. Vi står ikke overfor valget mellom to onder, men veivalg som har å gjøre med videreutviklingen av en modell med flere positive enn negative trekk. Diskusjonen kommer av den grunn sannsynligvis til å ende opp med en justering – og ikke avvikling – av dagens samfunnsmodell, hvor forståelsen vår av markedets begrensninger vil bety mer i praktisk politikk. Økonomifaget må finne en bedre plattform og sannsynligvis vike plass for andre fagretninger, slik at det blir en større maktbalanse internt i og mellom samfunnsfagene. Den globale finansbransjen må definere sin plass i samfunnet og demonstrere at bransjen representerer verdiskaping og ikke det motsatte.

Lang prosess

Krigen for en bedre samfunnsmodell kommer imidlertid til å vare mange år. Det er ikke lettere å forholde seg til empiri i dag enn det var for venstreekstreme frem til 1989. Jeg har imidlertid liten tro på at fremtidens akademikere kommer til å kaste seg med glød over det økonomifaget som de aldrende økonomiprofessorene nå etterlater seg. Sånn sett vil paradigmeskiftet kanskje vokse frem med den nye generasjonen av akademikere og politikere, som ikke føler forpliktelse overfor det hittil gjeldende tankegodset. Det sier i så fall noe om farten i samfunnsutviklingen. Her som i kapitalmarkedet er det kanskje viktigere å forstå hvilken vei pilene peker enn å estimere hvor fort og hvor mye. Når Storbritannia i helgen foreslo å innføre Tobin-skatt, det vil si skatt på finanstransaksjoner, kan det være et tegn på at man må være blind for å ikke se sprekkdannelsene i den gamle modellen. Jeg tror det for kort tid siden ville vært utenkelig at den typen forslag fremmes av en nasjon som var helt sentral da industrien, internasjonal handel og finanssystemet var i støpeskjeen for århundrer siden – og som fortsatt er blant verdens viktigste finansknutepunkter.

Det er god grunn til å stoppe opp og spørre hvorfor et demokrati skal ha tillit til en del trekk ved dagens samfunnsmodell, kanskje spesielt i de landene hvor enorme gjeldsbeløp løftes over på skattebetalerne. Tillit er alfa og omega i det moderne samfunnet. Hvis veien til tillit går gjennom kompetanse, godhet og ærlighet, er det et godt utgangspunkt for å diskutere nåsituasjonen, hvordan vi kom hit og veivalgene fremover. Samfunnet er nok ikke tjent med desillusjonerte borgere som tviler på kursen fremover; Dwight D. Eisenhower sa i sin tid som amerikansk president at «America makes no sense without a deeply held faith – and I don’t care what it is».

En ny mur faller, men denne muren skiller ikke øst og vest eller venstre og høyre. Hvilken side av den falne muren akter du å stå på?

Kvartalsrapportene i USA har slått alle rekorder. Likevel lurer noen fortsatt på om vendepunktet har kommet.

81 prosent av kvartalsrapportene blant Standard & Poor’s 500-selskapene har slått analytikernes forventninger. Jeg har tidligere (se her) tatt for meg det støyende kvartalssirkuset, men argumentert for at store avvik fra støyfeltet likevel har informasjonsverdi.

Kvartalssesongen er ennå ikke over. 349 av selskapene i S&P 500 har rapportert, så siste ord er ikke sagt. Imidlertid skal det mye til for at helhetsinntrykket skal endre seg helt. Tredjekvartalstallene, i kombinasjon med forrige rapporteringssesong, utgjør de to beste kvartalssesongene noensinne hvis man fokuserer på i hvilken grad finansanalytikerne ble tatt på sengen.

Andrekvartalstallene i S&P 500 var inntil nylig de historisk beste kvartalsrapportene; 72,3 prosent av resultatrapportene var bedre enn analytikerne så for seg, mot et historisk snitt på 60 prosent. Hvis man bruker 72,3 prosent, rekorden fra forrige kvartal, som en forventning om antall positive kvartalsoverraskelser for tredje kvartal, finner man likevel at det er helt usannsynlig at 282 av hittil 349 kvartalsrapporter skulle ende med å slå analytikerestimatene.

For dem som lurer på styrken i resultatoverraskelsene, og ikke bare bredden, viser beregninger basert på kvartalsdata fra 1992 til og med 2008 at tredjekvartalstallene er 4,6 standardavvik over snittet fra 17-årsperioden (4,6 standardavvik skal i teorien aldri inntreffe). Medianselskapet i S&P 500 har nemlig levert kvartalstall som er 7,8 prosent over konsensusestimatet. Medianselskapet hadde inntil 2009 aldri levert kvartalstall som var mer enn fem prosent over analytikerestimatene. I 2009 har vi imidlertid sett den ene rekorden etter den andre: I første kvartal i år leverte medianselskapet et resultat som var 6,3 prosent over forventningene, i andre kvartal  6,6 prosent, og nå ligger medianoverraskelsen altså på 7,8 prosent. Veksten som sådan står det dårligere til med; medianselskapets årsvekst i resultatet ligger på minus 5,4 prosent. Det endrer likevel ikke på hovedinntrykket av at vendepunktet ligger bak oss.

BNP-tall i pluss

USA gikk ut av resesjonen en gang i løpet av sommeren 2009. Da jeg i juni i år sa at sannsynligheten var 50 prosent for at USA allerede var ute av resesjonen på dette tidspunktet (se her), var det få av leserne på økonominettstedet som var enig i den konklusjonen (se her). I ettertid har antallet optimister økt, og i forrige uke sa Nouriel Roubini at «den verste resesjonen i amerikansk økonomi siden 1930-tallet ser ut til å være over». De som nettopp har bevist at de ikke var med på å identifisere det vendepunktet som er bak oss, er fortsatt like sikre i sine spådommer om at ting ikke vil gå bra.

Det er mange årsaker til at mange bommer med økonomiske spådommer. Én av dem kan være at en del blander det strukturelle med det sykliske. Selv om verdensøkonomien for tiden opplever et vendepunkt i veksttakten, betyr ikke det at de langsiktige problemene og utfordringene forsvinner. Gjeldsoppbyggingen i den vestlige verden blir ikke nødvendigvis borte av et et syklisk oppsving i veksten. All erfaring tilsier imidlertid at disse sykliske vendepunktene i veksttakten er svært viktige for å forstå store svingninger i kapitalmarkedene. Så når man velger å ignorere den sykliske analysen, til fordel for den strukturelle, står man i fare for å lukke øynene for kapitalmarkedsbevegelser som både ødelegger og skaper formuer.

Det hadde vært fint om vi hadde hatt verktøy som var gode til å identifisere strukturelle problemer og disses påvirkning på økonomien med en god presisjon. Min erfaring er at det er enklere å få et noenlunde godt grep om sykliske skift enn strukturelle temaer. Gjeldsoppbyggingen i USA nådde eksempelvis allerede i 1995 et nivå man knapt hadde sett maken til i USA siden 1920-tallet. Man måtte imidlertid vente helt til 2007 og 2008 for at gjelden ble et problem alle snakket om.

Inn i det ene, ut av det andre

Er det noe vi kan lære av det jeg tok opp denne gang? Jeg tror historien om kvartalstallene og BNP i USA viser oss at vi mennesker ikke er spesielt gode til å ta inn over oss endringer. Selv finansanalytikere og makroøkonomer, som i utgangspunktet burde være eksperter på dynamikken i økonomien, viser gang på gang at de ikke henger med i svingene. Det leses, skrives og snakkes mye, men sjelden om de relevante tingene. Når virkeligheten innhenter ekspertenes modeller, ender man opp med avvik fra modellene som teoretisk sett ikke skulle være mulige. Det er nok en del forhold vi mennesker aldri kommer til å kunne modellere, men i noen tilfeller gjør vi overraskelsene større enn de fortjener å være.

Når man stadig (hver gang?) bommer på vendepunktene, og ikke justerer estimatene sine nok når vendepunktet er et faktum, må det være lov til å spørre hvilke verdier finans- og økonomieksperter egentlig tilfører samfunnet; vi vet de er dyre i drift, men vet ikke helt hvilke verdier de skaper. Men da kommer vi kjapt over til den spennende debatten om økonomifagets fremtid, og den typen refleksjoner blir det ikke plass til denne gangen. For den spesielt interesserte leser kan imidlertid én av mine første kommentarer være av interesse (se her), og en helt fersk faglig behandling finner du eksempelvis her.